Denne fortellingen har vært fortalt her i Várjjatvuotna – Varangerfjordområdet helt siden Stálluene bodde og vandret her.
Da var det en Stállu som gjorde kur til en samejente. Jentas far turte ikke å nekte når han spurte om lov til gifte seg med jenta. Han lovte bort dattera si til Stálluen og takket enda, siden Stálluen holdt henne så dyrebar. Men han tenkte for seg selv på hvordan han skulle forhindre Stálluen fra å ta dattera. Jaja, tenkte han, jeg finner vel råd med tia. De avtalte i alle fall hvilken dag Stállu skulle komme å hente kjæresten sin.
Da kom den dagen og med den kom også Stállu. Jentas far hadde tatt en trestokk, og på den satte han en ny,pen kofte, sølvbelte, en vakker lue, skaller og skallebånd.
Da han var ferdig så satt han det påkledde treet innerst ved veggen i gammen. Og slik skikken var så dekte han til ansiktet med en tøybit.
Når Stállu kom i gammen så så han kjæresten som satt der innerst, og hun var så vakker å se til. Og Stállu ble veldig glad. Da gikk han ut igjen med sin tilkommende svigerfar, han skulle ta i mot reinen som brudgomen skulle få, slik skikken var. Jenta hadde spent for et par kjørerein bak en liten haug.
Stállu holdt på å slakte en av reinene han hadde fått, han skulle koke kjøtt til kveldsmat. Mens Stállu jobbet med det så snek faren seg bort til datteren sin. De satte seg i sledene og i full fart rømte de vekk derfra.
Da Stállu hadde slaktet reinen, så gikk han i gammen.
Når han kom inn, sa han: «Nannan, min kjære, sett nå gryta til koking». Men Nannan våknet ikke. Kanskje er kjæresten min alt for blyg, tenkte han, «jeg får gjøre det selv.»
Når kjøttet hadde kokt litt så sa han:«Nannan, kløyn nu et par margebein, så vi får smake.» Men Nannan våknet ikke. Kanskje er kjæresten min alt for blyg, tenkte han igjen, «jeg får gjøre det selv».
Da kjøttet var kokt så sa Stállu:«Nannan, kjære, ta kjøttet i en bolle, så vi får spise.»Men Nannan våknet ikke. Kanskje er kjæresten min alt for blyg, tenkte han igjen, «jeg får gjøre det selv.»
Da han hadde aust kjøttet i bollen så ba han jenta komme å spise, men hun rørte seg ikke, hun var enda blyg. Stállu spiste alene. Når han ble ferdig med det så ba han jenta om å ordne soveplass for dem. Men jenta rørte seg ikke.
«Vuoi vuoi, den kjæresten min er altfor blyg», sa han. «Kom nå å legg deg her, ved siden av meg.»Siden jenta ikke rørte på seg så sa han:J«a da må jeg hente deg, bære deg til senga.»
Og hva fant han da han skulle gjøre det? Da han skulle løfte jenta, da så han det. Det var bare tre. Da han oppdaget sviket så ble han fryktelig sint. Han løp ut av gammen og begynte å løpe etter jenta og faren. Det var en kald vinterkveld, og Stállu hadde ikke hatt tid til å kle på seg en gang. Det tok ikke lang tid før Stállu frøys som en hund. Da kom månen fram, og Stállu ble glad. Han trodde nemlig han så flyktningenes bål.
Han løp i full fart mot månen. Han trodde det var bålet demmes, og at hvis han kom seg dit så trengte han ikke fryse så forferdelig lenger. Men han kom aldri fram dit. Til slutt ble han så kald, at han klatret opp i toppen av et stort tre, og der frøys han ihjel.