EVENTYRET OM OLMMAI

For lenge siden bodde det en mann i Manndalen som hette Olmmái. Han bodde i utkanten av en stor slette.

 

Mot øst, like under fjellfoten, bodde naboene. Husene deres lå i en rekke, slik at de hadde god utsikt utover sletta mot huset til Olmmái.

Mot nord ble utsikten hemmet av en åsrygg som strakte seg på tvers til midt av dalen, som en gigantisk nese. Åsryggen strakte seg over 100 meter loddrett til værs. Her, med utsikt til alle rundt sletta bodde Ravald.

 

Han bygde huset sitt inne i åsryggen. Det ble et mørkt og skummelt sted, men perfekt for å overleve. Han hadde ingen venner. Hvis noen nærmet seg huset hans skremte hunden dem bort. Da gikk alt til grunne. Som jeg senere skal fortelle om, overlevde Ravald. Merker etter gravinga hans kan du se den dag i dag. Åsryggen kalles for Gilvátgiedjunni.

 

Som nevnt hadde Olmmái plassert huset sitt i utkanten av sletta, i nærheten av elva. Huset var stort, du kan se den som en gigantisk gamme, nei, kanskje som en pyramide, fordi huset har hjørner, 50 meter høg og 50 meter i diameter. Her bodd Olmmái med sin familie. Kona het Mare, gutten het Skidu og dattera Njivi.

Olmmái jaktet i dalen og fisket i elva. Han var særs glad i å stå ved

 

Fossen og se laksen gjøre kåte sprett i forsøk på å forsere fossestrykene. Der fanget de laks, tente bål og kokte laksen i gryter, som du ennå kan se rester av i berget.

 

Det kunne bli livlig på sånne fester. De tok hverandre i hendene, dannet ring, sang og danset sangleker til toner fra fossen. Hvis du i dag lytter nøye etter, kan du også høre tonene ifra fossen.